Diagnose
Autismespekterforstyrrelse hos voksne
Barneautisme, atypisk autisme og Asperger syndrom høyrer til i ei diagnosegruppe kalla gjennomgripande utviklingsforstyrring eller autismespekterforstyrringar.
Symptom
Autismespekterforstyrringar er ei funksjonsnedsetjing forårsaka av ei medfødd gjennomgripande utviklingsforstyrring og blir kjenneteikna av vanskar med gjensidig kommunikasjon, sosialt samspel og einsidig og gjentakande repertoar i åtferd, interesser og aktivitetar. Personen sitt kognitive evnenivå varierer.
Avvika blir vurderte i forhold til det mentale modningsnivået til personen. Symptombiletet vil vere ulikt avhengig av alder, kjønn og nærvær av andre vanskar i tillegg. Det er viktig å vere merksam på store individuelle forskjellar hos menneske med ein diagnose innanfor autismespekteret.
Ved mistanke om autismespekterforstyrringar, eller dersom det er gitt ein diagnose innanfor spekteret, tilbyr vi utgreiingar av tilstanden, behandling, rettleiing og oppfølging.
Utredning
For å kunne avklare ein diagnose innanfor autismespekteret må vurderinga byggje på ei grundig utgreiing. Vi har behov for informasjon om medisinske forhold, evnenivå, ferdigheiter i kommunikasjon, sosialt samspel og korleis pasienten fungerer i det daglege, og korleis utviklinga har vore gjennom oppveksten. Dette gjer at det er nødvendig å ha kontakt med pårørande eller andre nærpersonar.
Behandling
Det er viktig at personen og nærpersonar får adekvat informasjon om diagnosen. Dette vil vere individuelt, og det blir utarbeidd ein behandlingsplan for tiltak.
- tilbakemeldingar frå kartlegging, utgreiing til kvar enkelt, familie/nærpersonar og andre
- individuell eller gruppebasert diagnoseinformasjon
- informasjon og rettleiing til pårørande og andre nøkkelpersonar (skule, arbeidsgivar, NAV)
- utgreiing og behandling av psykiske lidingar og andre tilleggslidingar
Oppfølging
Personar med diagnose innanfor autismespekteret har ofte behov for samansette tenester og rett til ein individuell plan (IP). IP beskriv mål og satsingsområde for hjelp, støtte og tiltak som skal bidra til betra funksjon og livskvalitet. IP skal også klargjere ansvarsforhold. Dersom personen ikkje allereie har IP, har spesialisthelsetenesta ansvar for å initiere det og bidra saman med kommunal koordinator slik at personen blir sikra tenester frå nødvendige instansar.