We recommend that you upgrade to the latest version of your browser.
Downs syndrom
Downs syndrom er den vanlegaste enkeltårsaka til psykisk utviklingshemning, og funksjonsforstyrringa kjem av eit ekstra kromosom 21. Syndromet er like utbreidd i alle verdsdelar. Denne kromosomfeilen påverkar utviklinga til barnet, men grada av vanskar varierer mykje frå barn til barn.
Downs syndrom (Trisomi 21) er en medfødt genetisk tilstand. Downs syndrom kan ikke kureres, men behandling og tilrettelegging kan redusere utfordringene slik at livskvaliteten blir god for den enkelte.
Mange tankar vil naturleg nok melde seg når ein får eit barn med spesielle behov. Å få eit barn med Downs syndrom kan gi ulike reaksjonar hos foreldre. Det finst ingen rette eller feil måtar å reagere på, men det er viktig å få lov til å uttrykkje kjenslene sine. Det viktige er å vere seg sjølv og bruke tid på å bli kjent med det nye barnet.
Be om den hjelpa og støtte de kjenner de har bruk for. Det viktigaste er at de som familie får den støtta de treng for at familiesituasjonen skal fungere. Dersom de ønskjer besøk eller samtale med andre foreldre til barn med Downs syndrom under opphaldet på sjukehuset, kan de ta kontakt sjølv eller be sjukehuset gjere det.
Utgreiing
Når det er mistanke om at eit nyfødd barn har Downs syndrom, blir det overflytta til nyføddintensiv. Her blir barnet undersøkt, og det blir teke ein kromosomprøve (ei blodprøve) for å finne ut om barnet har denne diagnosen. Det tek omtrent éi veke før det ligg føre svar på denne undersøkinga.
På nyføddintensiv avdeling ønskjer vi at barnet skal ha mest mogleg tid saman med foreldra. Dersom tilstanden til barnet tillèt det, får barnet vere saman med mor på barsel mellom undersøkingane. Når barnet av ulike grunnar må vere meir eller mindre kontinuerleg overvakt på nyføddintensiv, prøver vi å leggje forholda til rette for at mor og far kan vere mest mogleg til stades.
I avdelinga vil de møte mange sjukepleiarar og barnepleiarar, men vi ønskjer at alle barn skal ha kontaktsjukepleiar. Dette er pleiarar som tek seg spesielt av ditt barn og held seg oppdatert om tilstanden til barnet. Med dette oppnår vi kontinuitet både for barnet, foreldra og personalet.
Behandling
Etter at diagnosen er gitt, vil de komme i kontakt med fysioterapeut, spesialpedagog og sosionom. De vil også få tilbod om samtale med fagpersonar på barnehabilitering.
Nyføddintensiv avdeling og barnehabilitering samarbeider med heimkommunen deira. Når de kjem heim frå sjukehuset, vil helsestasjonen og kommunefysioterapeut bli dei næraste samarbeidspartnarane dykkar i kommunen. Etter kvart blir det behov for andre hjelpetiltak, som pedagogisk psykologisk teneste (PPT), spesialpedagogisk hjelp og barnehagetilbod.
Barnehabilitering tilbyr nettverkssamlingar som går over fleire gonger på dagtid. Formålet er at foreldre som har barn med Downs syndrom fødd same år får treffe kvarandre og utveksle erfaringar, samtidig som det blir formidla kunnskap om det foreldra ønskjer å vite meir om.
Medisinske tilleggshandikap
Dei aller fleste barna med Downs syndrom vil ha eitt eller fleire tilleggshandikap. Dette er tilleggshandikap som kan opptre hos alle barn, og det er viktig å vere klar over at talet på og type vanlegvis ikkje avgrensar utviklingsmoglegheitene til barnet føreset at dei blir tidleg behandla og på ein adekvat måte. I dette kapittelet omtalar vi først og fremst omtalt tilleggshandikap som har noko å seie for språkutviklinga.
Medfødd hjartefeil er svært vanleg, inntil 40 prosent. Det er ulike typar og nesten alltid gir operasjon eit godt resultat. Hjartefeil påverkar sjølvsagt ikkje direkte språket, men barna kan periodevis før operasjon vere så reduserte i allmenntilstanden at det kan gå ut over vanleg kommunikasjon og samspel. I desse periodane er det derfor spesielt viktig å tilpasse samspelet og vere observant på signala til barnet. Trass i redusert helse toler dei nesten alltid meir enn ein trur.
Godt syn er grunnleggjande for å oppnå tidleg samspel. Ved Downs syndrom har opptil 80 prosent ein brytingsfeil (nær-/langsynt). Dette er sjeldan av ei slik alvorsgrad at det gir vanskar i samspelet. Hos spedbarn som er lite opptekne av augekontakt er det viktig å få utført ei augelegeundersøking, då somme (1 – 3 prosent) kan ha medfødd grå stær. Operativt inngrep gir også her eit godt resultat.
70 – 80 prosent vil på eit eller anna tidspunkt ha nedsett høyrsel. Dette kjem først og fremst av mellomøyreinfeksjonar og voks i ytre øyregang. Nokre få har medfødd høyrselstap og behov for høyreapparat. Ulikt andre barn kan lette høyrselstap ha mykje å seie for språkutviklinga dersom det strekkjer seg over tid. Regelmessige undersøkingar og oppfølging hos spesialist er derfor nødvendig.
Avvikande kontaktform, autisme, og autistiske trekk (5 – 10 prosent), er nok ofte underdiagnostiserte, fordi ein vurderer symptoma som ein del av syndromet. Stereotypiar, staheit og lite fleksibilitet kan vere symptom på ein underliggjande alvorleg, avvikande kontaktform. Berre mistanke bør leie til spesialistvurdering, sidan eit godt resultat er avhengig av tidleg tverrfagleg innsats.
Når vi snakkar om «habilitering» så meiner vi den samhandlingsprosessen der ein person med ei funksjonsnedsetjing får hjelp frå fleire tenesteytarar ut frå føresetnadene sine, ønskjer og behov.
Målet er at barnet oppnår best mogleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking i samfunnet. Habiliteringa krev samarbeid mellom ulike faggrupper, instansar og nivå både i det kommunale hjelpeapparatet og i spesialisthelsetenesta. Ansvaret for å gjennomføre habiliteringsarbeidet ligg som hovudregel i kommunen. Ein god måte for ulike instansar å samarbeide på, kan vere gjennom individuell plan (IP).
Foreldre til barn med Downs syndrom kan be om at det blir utarbeidd ein individuell plan for barnet. Ein individuell plan er ein overordna plan som personar med behov for langvarige, koordinerte tenester har rett på. Denne retten er nedfelt i fleire ulike lover. Ein slik plan skal innehalde mål som foreldra set opp saman med fagpersonar omkring barnet. Det skal komme fram av planen kven som er ansvarleg for at målet blir nådd. Planen skal evaluerast etter avtale. Ein slik plan vil vere med på å koordinere samarbeidet omkring barnet på ein god måte og i tillegg gi foreldra ei oversikt over kva fagpersonar som er i kontakt med barnet. Dette er ein plan som «er eigd» av barnet. Planen er ikkje juridisk bindande.
Ofte byrjar arbeidet med individuell plan i ei ansvarsgruppe. Ei ansvarsgruppe er ei tverrfagleg gruppe som kommunen etablerer omkring barnet og som består av foreldre og involverte fagfolk.
God medisinsk oppfølging er grunnleggjande, ikkje minst fordi tilleggshandikap er så vanleg og kan auke med alderen. Fastlegen blir ein sentral person i dette arbeidet. Han kjenner barnet og familien og kan vere deltakande i det tverrfaglege samarbeidet omkring barnet. Foreldre kan i samarbeid med fastlegen, eventuelt andre fagpersonar i kommunen, vise til barnehabilitering ved aktuelle problemstillingar.
Oppfølging
Alle barn er fødde sosiale og treng nærleik og samvær med mor og far, søsken og annan nær familie for å kunne utvikle seg. Alle barn er spesielle, med personlegdommen sin og temperamentet sitt. I den første tida er det aller viktigaste at barnet og foreldra blir kjende med kvarandre. Dette skjer først og fremst i stell og kosestunder og under måltid.
Barn med Downs syndrom har heilt frå fødselen av, dei same behova som friske, nyfødde barn. Dei treng kos frå mor og far, og dei treng eit naturleg stell av sped. Men dei treng også litt meir. Barnet treng meir tid til å oppfatte og forstå det som skjer, og svaret til barnet tilbake kan vere noko vanskelegare å oppdage og forstå for den vaksne.
Gjennom tilrettelegging av kvardagen til barnet, kan du støtte og stimulere utviklinga til barnet. Ta utgangspunkt i ditt barn og den personlegdommen det har. Nytt dei naturlege situasjonane som stell, måltid, leike- og kosestunder der barnet er opplagt og fornøgd.
Det nyfødde barnet har allereie evna til å søkje kontakt og svare på kontakten med mor og far ved blikk, lydar, rørsler og mimikk. Barn med Downs syndrom har svakare og annleis signal, og det blir viktig for mor og far å studere barnet den første tida og gjere seg kjend med sitt barns «språk». Når det vesle barnet opplever at signala det kjem med blir sett og forstått av den vaksne, vil det motiverast til å gjenta dette. Den vaksne vil svare barnet igjen – vente på barnets tur – og det heile gjentek seg.
Det er naturleg å leggje det nyfødde barnet inntil brystet. Amming kan vere eit viktig steg i den første perioden med stell av eit barn med Downs syndrom. «Amminga hjelpte meg å knyte band til Jens til å byrje med, då alt var snudd på hovudet på grunn av framkomsten hans til verda» (tankar frå ei mor).
Barn med Downs syndrom er generelt meir utsette for luftvegsinfeksjonar. Vernet som antistoffa i brystmjølka gir, vil minske risikoen for slike infeksjonar. Dersom barnet ikkje klarer å suge av mors bryst til å byrje med, kan mor pumpe seg og gi mjølka med ein spesiell kopp.
For at barnet skal vere i ei mest mogleg sugestilling er det viktig at barnet er i ei symmetrisk, stabil stilling. Barnets hovud og kropp kan støttast opp med ammepute og/eller dobbel barnedyne. Ved amming bør den øvre handa til barnet plasserast på eller nær brystet. Ved mating på flaske bør barnet vere i ein delvis oppreist stilling i armkroken med hovudet lett framoverbøygd med hendene samla på eller nær flaska.
Dersom barnet har vanskar med å komme i gang å suge kan pleiepersonalet prøve ut og vise ulike måtar å stimulere barnet på. Dersom dette ikkje er tilstrekkeleg kan fysioterapeuten bidra med å vurdere barnet og gi foreldra rettleiing på sugeteknikk slik at det lettare skal klare å suge.
I den første tida heime er det nettopp gjennom måltid og stell de blir kjende med barnet. Barnet er no meir vakent og byrjar å orientere seg med alle sansane sine. Det uttrykkjer seg gjennom mimikk, rørsler og lydar. Den vaksne anstrengjer seg for å forstå og møte uttrykket til barnet og svare på desse ved å gjere det som ein trur at barnet vil. For å hjelpe barnet til å klare slik samhandling, vil rette stillingar og underlag vere viktig.
I ryggleie på stellebordet bør barnet liggje på eit mjukare underlag enn stellebordunderlaget, til dømes ei barnedyne. Barnet får då meir støtte til kroppen, blir liggjande meir stødig og vil lettare kunne halde hovudet på midten. Rørslene av armar og bein blir friare og meir opp frå underlaget. Stillinga blir mindre anstrengjande, og barnet kan lettare søkje og halde kontakt med den vaksne.
Allereie etter nokre veker aukar vakentida til barnet, og det er naturleg å kose med barnet også utanom stell og måltid. Her byrjar det naturlege samspelet der blikk, lydar og berøring skjer som ein liten samtale, der barnet og den vaksne følgjer kvarandre, hermar og tek nye initiativ. Barnet vil ha størst utbytte av desse gode stundene dersom ein avgrensar det som skjer rundt, ved til dømes å skru av radio/TV, og ta ein pause frå det som elles skjer. Det blir lettare for barnet å konsentrere seg om den vaksne. Det vil også vere ein fordel om du set deg slik at barnet blir skjerma mot direkte lys frå lampe eller sterk sol mot ansiktet. Då vil barnet lettare kunne sjå ansiktet til den vaksne.
Under kontakt med barnet bør det haldast og støttast slik at hovudet og kroppen blir halden symmetrisk. Ein kan støtte og halde barnet i ei dobbel barnedyne når det blir halde i armkroken eller når det ligg på fanget til den vaksne. I samspel på stellebordet kan ein hjelpe barnet ved å støtte under hovudet og skuldrene til barnet eller på brystkassa. Barnet klarer då lettare å feste blikket og halde kontakten.
Alle barn treng variert motorisk stimulering for at dei skal oppnå best mogleg motorisk utvikling. Barn med Downs syndrom har som regel låg muskelspenning, nedsett muskelstyrke og auka leddrørsle. Barna har spesielt vanskar med å ta i bruk og halde stabile stillingar og rørslene blir meir ukontrollerte. Grada av dette er likevel ulik frå barn til barn. Som regel blir den motoriske utviklinga (rørsleutviklinga) forseinka, det vil seie at dei oppnår dei ulike motoriske ferdigheitene seinare enn andre barn. Dette blir merkt som oftast først i 5 – 6-månadersalderen. Med andre ord lærer dei seinare å krype, krabbe, setje seg opp til sitjande, reise seg til ståande og gå.
Det er viktig å starte med motorisk stimulering og tilrettelegging for barnet i ulike situasjonar så tidleg som mogleg. Stimuleringa bør skje i stellesituasjonen eller i kosestunder når barnet er vakent og opplagt. I nyføddperioden før barnet meistrar å suge effektivt, bør det ikkje stimulerast for mykje motorisk eller med intens samhandling rett før måltida. Barnet bør ha størst mogleg overskot til å øve seg på å suge. Etter kvart vil barnet få overskot til å klare heile måltid og alle måltid, og de kan då auke den motoriske stimuleringa og auke mengda av kontakt/samhandling og det motoriske. Vanlegvis vil fysioterapeuten gi foreldra rettleiing i motorisk stimulering og øvingar som barnet skal utføre i ryggleie, sideleie og mageleie. Dette blir bestemt ut frå funna i fysioterapivurderinga. I tillegg får de råd om korleis å halde, løfte, bere barnet og korleis de kan leggje til rette det fysiske miljøet (plassering av leikar, bruk av barneutstyr og liknande).
Når barnet er vakent, mett og fornøgd, treng det også av og til å liggje åleine. Barnet utforskar omgivnadene ved å sjå seg rundt, lytte til eigne lydar, stemmer og daglegdagse lydar i rommet. Det byrjar å bevege seg meir, oppdagar eigen kropp og berører sine næraste omgivnader som dyna og senga. Både når barnet ligg vakent, åleine og når det søv, er stilling, underlag og ekstra støtte viktig for å hjelpe barnet.
Forsking viser at nyfødde og spedbarn bør sove i ryggleie på grunn av faren for krybbedød. Det bør skje fram til barnet sjølv endrar stillinga si under søvn, det vil seie fram til han/ho sjølv byrjar å rulle over til sideleie, mageleie og tilbake.
Nyfødde med Downs syndrom bør liggje på noko mjukare underlag og få ekstra støtte til kroppen (kroppssidene, under skuldrene og inntil rumpa). Det er for at barnet store delar av døgnet skal vere i ei stødig og symmetrisk stilling. Barnet kan liggje på ei tynn barnedyne eller saueskinn (pass på at ikkje barnet blir for varmt). I tillegg bør barnet den første tida støttast opp med handkle-/babytepperullar, det vil seie med støtte under skuldrene, langs kroppssidene og under beina/knea slik at barnet blir samla i ei symmetrisk fosterstilling. Det at barn skal sove på ryggen betyr ikkje at ein må gløyme mageleie. Dette er ei viktig stilling for stimulering, i vaken tilstand.
Helsestasjonen og anna hjelpeapparat rundt familien
For ein familie med eit barn med spesielle behov, vil helsestasjonen vere ein viktig ressurs. Når det nærmar seg heimreise, skriv kontaktsjukepleiar ved nyføddavdelinga ein rapport om barnet, og sender han til helsestasjonen dykkar. Når de kjem heim, er helsesøstera orientert om dykkar situasjon og vil ta kontakt.
Helsestasjonen driv først og fremst med førebyggjande arbeid. Her kan de få informasjon, rettleiing og ikkje minst kjenslemessig støtte. Helsestasjonen speler ei sentral rolle når det gjeld barn med Downs syndrom fordi ho har god kontakt og oversikt over tilboda i kommunen.
Dersom foreldra ønskjer det, er det vanleg å etablere ei ansvarsgruppe rundt barnet og familien. Formålet med å opprette ei slik gruppe er å samordne dei enkelttiltaka som blir igangsett av dei ulike fagpersonane. Bruk av ansvarsgruppe er ikkje lovpålagd, men ei god arbeidsform som blir tilrådd.
Fastlegeordninga skal sikre kunnskap om det enkelte barn og familien. Ein god fastlege vil vere viktig for å følgje opp barnet medisinsk.
Opplæring
Når det nyfødde barnet er innlagt på sjukehuset, skal det, dersom foreldra ønskjer det, blir tilvist til PPT. Det er spesialpedagogen som hjelper til med dette. PPT er den pedagogisk-psykologiske tenesta i kommunen og sakkunnige instans.
Barn som er fødde med Downs syndrom vil trenge ekstra innsats og kompetanse. Etter tilvising skriv PPT ei sakkunnig vurdering der dei kjem med ei tilråding av kva for nokre pedagogiske tiltak som bør setjast i gang. Vurderinga skal liggje til grunn for dei opplæringstiltaka som blir sette inn i heim, barnehage og skule for å fremje ei optimal utvikling hos barnet. Denne hjelpa blir fortrinnsvis utført av spesialpedagog.
Det vil alltid vere noko ventetid før desse tiltaka blir sette i verk. Vi tilrår derfor foreldra å søkje tidleg. All erfaring og all forsking tilseier at barnet får best utbytte dersom tiltaka blir tidleg sette i verk.
Sosial
Dersom familien treng støtteordningar som til dømes «grunn- og hjelpestønad», vender ein seg til NAV.
Bestillarkontoret i kommunen har eigne konsulentar som kan hjelpe til med å søkje om følgjande
støttekontakt
IP (individuell plan)
avlasting
heimehjelp
Habilitering ved Downs syndrom omfattar alt det målretta arbeidet som er nødvendig for å byggje opp og støtte funksjonar, samspel og livskvalitet. Kommunane har basisansvar for all habilitering, medan dei statlege helseføretaka har ansvar for dei spesialiserte tenestene.
Det å få eit barn med Downs syndrom gir på mange måtar ein ny og endra livssituasjon, både for dykk foreldre, søsken og nær familie. Familien har gledd seg til det nye barnet som skulle komme, og for søsken kan det vere vanskeleg å forstå kvifor foreldra kan vere leie seg.
Det er viktig at dykk som foreldre prøver å forklare søsken på ein enkel måte kvifor barnet er annleis. Det er sjølvsagd forskjell på kor mykje små og store søsken forstår og kor mykje dei har behov for å vite. Ved å forklare kva Downs syndrom er, vil søsken lettare kunne snakke med og svare på spørsmål frå andre barn og vaksne. All erfaring viser at openheit og informasjon om det nye barnet bidreg til at foreldre og søsken kan vere ei gjensidig støtte for kvarandre. La søsken få sleppe til i dagleg stell og samvær.
Alle spedbarn får mykje merksemd frå foreldre, slekt og venner. Eit annleis barn får ofte ekstra merksemd. Prøv og sett av nok tid til søsken slik at dei opplever å vere like viktige som før. Det er godt for søsken at kvardagen er mest mogleg lik den dei kjenner.
Nær familie som besteforeldre, tanter og onklar og gode naboar kan vere viktige støttespelarar for dykk. Del erfaringar med dei. La dei bli kjende med det nye barnet og bruk dei gjerne som barnevakt.
Vår avdeling med sengepost og poliklinikk ligg i 3. etasje. Ta trappene eller heisen ved Narvesen. Du kjem rett til avdelinga når du går ut i 3. etasje.
Parkeringshuset nord for sjukehuset er reservert pasientar og besøkande. Alle må betale for parkering. Dette gjer du på p-automatane enten med kort eller kontanter. I tillegg kan du benytte EasyPark appen.
Parkeringshuset har tre ladeuttak.
Reserverte parkeringsplassar
Reserverte plassar for HC-parkering er utanfor hovudinngangen. Hugs å legge parkeringsbeviset godt synleg i frontruta.
Det er reserverte plassar for blodgivarar og dialysepasientar på toppen av parkeringshus. Du vil få utlevert parkeringsbevis frå avdelingen dersom du har rett til å bruke dessa plassane.
Parkeringsavgift
Det er Haugesund Parkering Drift as som har oppfølging av parkeringshuset og parkeringane foran hovudinngangen. Eventuelle klager på p-avgift meldast til dei. Dette finn du også informasjon om på p-automatane.
Pris for å parkere på sjukehus i Helse Fonna er 25 kroner i timen. Makspris for eit døgn er 155 kroner.
Du kan endre timen din inntil 48 timar før oppmøte. Dette kan du gjere på helsenorge.no eller ved å kontakte oss på telefon 52 73 90 00. Kontaktsenteret vårt er opent kl. 07.30 – 15.30.
På helsenorge.no finner du informasjon om timen din i innkallingsbrevet.
Apoteket ligg i første etasje, like bak resepsjonen.
Opningstider:
Måndag-fredag kl. 08.00-16.30.
Mange pasientar og pårørande ønskjer å ta bilete eller video som eit minne frå tida på sjukehuset. Dette er sjølvsagt heilt greit, så lenge det er pasienten eller pårørande og vener det blir teke bilete av.
Det er ikkje lov å ta bilete av medpasientar eller tilsett ved sjukehusa. Vi har hatt fleire saker der bilete av medpasientar og tilsette har blitt publiserte på sosiale medium utan at dei har gjeve løyve om det.
Vi håpar at du syner respekt for personvernet til alle du møter under opphaldet ved sjukehuset, og at du bare tar bilete av eigen familie og vener.
Kantina i 6.etasje er open for tilsette, pasientar og besøkande.
Opningstider: Måndag - fredag kl. 09.30-15.30. Stengt helger og heilagdagar.
Pasientkantine i 4-og 5.etasje er kun open for pasientar.
Fleire av sengepostane har eigne spiserom med enkel sjølvbetening for inneliggande pasientar. Ta kontakt med di avdeling.
Ta med den faste medisinen du brukar. Det kan ta tid å få same medisin frå apoteket.
Dessverre kan tjuveri finne stad på sjukehuset. La verdisaker vere igjen heime.
Ta med behagelege klede og gode innesko som er stødige og lette å ta på. Av hygieniske grunnar er det ikkje tillate å gå barbeint på sjukehuset.
Ta med toalettsaker som tannbørste, tannkrem, kam, deodorant og eventuelt barbermaskin. Hugs også hjelpemiddel du er avhengig av: til dømes stokk, krykker, rullator og rullestol.
God hygiene er ein viktig faktor for å kunne gi god behandling til pasientane.
Parkeringshuset nord for sjukehuset er reservert pasientar og besøkande. Alle må betale for parkering. Dette gjer du på p-automatane enten med kort eller kontanter. I tillegg kan du benytte EasyPark appen.
Parkeringshuset har tre ladeuttak.
Reserverte parkeringsplassar
Reserverte plassar for HC-parkering er utanfor hovudinngangen. Hugs å legge parkeringsbeviset godt synleg i frontruta.
Det er reserverte plassar for blodgivarar og dialysepasientar på toppen av parkeringshus. Du vil få utlevert parkeringsbevis frå avdelingen dersom du har rett til å bruke dessa plassane.
Parkeringsavgift
Det er Haugesund Parkering Drift as som har oppfølging av parkeringshuset og parkeringane foran hovudinngangen. Eventuelle klager på p-avgift meldast til dei. Dette finn du også informasjon om på p-automatane.
Pris for å parkere på sjukehus i Helse Fonna er 25 kroner i timen. Makspris for eit døgn er 155 kroner.
Du kan endre timen din inntil 48 timar før oppmøte. Dette kan du gjere på helsenorge.no eller ved å kontakte oss på telefon 52 73 90 00. Kontaktsenteret vårt er opent kl. 07.30 – 15.30.
På helsenorge.no finner du informasjon om timen din i innkallingsbrevet.
Apoteket ligg i første etasje, like bak resepsjonen.
Opningstider:
Måndag-fredag kl. 08.00-16.30.
Mange pasientar og pårørande ønskjer å ta bilete eller video som eit minne frå tida på sjukehuset. Dette er sjølvsagt heilt greit, så lenge det er pasienten eller pårørande og vener det blir teke bilete av.
Det er ikkje lov å ta bilete av medpasientar eller tilsett ved sjukehusa. Vi har hatt fleire saker der bilete av medpasientar og tilsette har blitt publiserte på sosiale medium utan at dei har gjeve løyve om det.
Vi håpar at du syner respekt for personvernet til alle du møter under opphaldet ved sjukehuset, og at du bare tar bilete av eigen familie og vener.
Kantina i 6.etasje er open for tilsette, pasientar og besøkande.
Opningstider: Måndag - fredag kl. 09.30-15.30. Stengt helger og heilagdagar.
Pasientkantine i 4-og 5.etasje er kun open for pasientar.
Fleire av sengepostane har eigne spiserom med enkel sjølvbetening for inneliggande pasientar. Ta kontakt med di avdeling.
Ta med den faste medisinen du brukar. Det kan ta tid å få same medisin frå apoteket.
Dessverre kan tjuveri finne stad på sjukehuset. La verdisaker vere igjen heime.
Ta med behagelege klede og gode innesko som er stødige og lette å ta på. Av hygieniske grunnar er det ikkje tillate å gå barbeint på sjukehuset.
Ta med toalettsaker som tannbørste, tannkrem, kam, deodorant og eventuelt barbermaskin. Hugs også hjelpemiddel du er avhengig av: til dømes stokk, krykker, rullator og rullestol.
God hygiene er ein viktig faktor for å kunne gi god behandling til pasientane.
